Skatteetatens saksbehandlingstid og rettsikkerhet – igjen

Skatteetatens saksbehandlingstid har vært en «het potet» i mange år. Til tross for stort fokus på problemstillingen er vår erfaring, dessverre, at den positive effekten har uteblitt. Dette innebærer at skattyternes reelle klageadgang og rettssikkerhet blir begrenset.

Lovens utgangspunkt

Etter skatteforvaltningsloven skal skatteetaten forberede og avgjøre saken «uten ugrunnet opphold». Hva som ligger i dette, vil avhenge av sakens kompleksitet og hvor godt saken er opplyst. Selv om det sjelden har alvorlige konsekvenser at «enkle» henvendelser besvares «noen dager» for sent, gjelder kravet også disse sakene. I mer komplekse saker – typisk endrings- og klagesaker – vil det i noen tilfeller være fullt forståelig med en lang saksbehandlingstid, mens det i andre er både uforståelig og uakseptabelt. Kort sagt vil det ikke være i samsvar med loven å la en sak ligge ubehandlet i lang tid, uten at det er noen spesiell grunn til det.

Det fremgår videre av skatteforvaltningsloven at dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal organet som mottok henvendelsen, snarest mulig gi et foreløpig svar. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og så vidt mulig angi når svar kan ventes. Foreløpig svar kan unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig.

I saker hvor det ilegges tilleggsskatt er det i tillegg fastslått i praksis at slike saker anses som straff, og dermed skal saken etter EMK behandles «innen rimelig tid». Tilsvarende sikkerhetsventil foreligger ikke for saker som ikke omfatter tilleggsskatt. 

Hvordan er virkeligheten?

Basert på vår erfaring er en saksbehandlingstid på rundt to år i endringssaker nå nærmest hovedregelen, og dette var før vi ble rammet av Covid-19. Nevnte saksbehandlingstid må også oppfattes som erkjent fra skatteetaten idet en i stadig større grad varsles om saksbehandlingstid av denne lengde allerede i forbindelse med at klagen bekreftes mottatt.  Det er dermed «slutt» på at en mottar brev fra skatteetaten hver sjette måned med informasjon om at saksbehandlingstiden utsettes ytterligere. Slik sett er en nå i alle fall forberedt på at «dette kan ta tid».

Det som gir like stor grunn til bekymring som saksbehandlingstiden i seg selv, er det faktum at en ofte ikke opplever noen form for kommunikasjon eller henvendelser fra skatteetaten fra klage og frem til det foreligger et vedtak. Dette må etter vår oppfatning enten bety at saksbehandlingen kunne vært mye raskere, eller at vedtaket er fattet på utilstrekkelig grunnlag. I de tilfeller der vedtakene fremstår som åpenbart mangelfullt i forhold til de faktiske forhold som er opplyst av skattyter, vil dessverre det siste ofte være tilfellet. Like utilfredsstillende er det selvsagt også dersom etterspørselen etter tilleggsdokumentasjon først kommer ett til to år etter at klagen ble innsendt. 

Konsekvenser for skattyter

Den åpenbare negative konsekvensen for skattyter ved lang saksbehandlingstid i endringssaker er at skattyter må betale skattekravet i samsvar med skattekontorets vedtak. Dette gjelder uavhengig av om det er åpenbart at det opprinnelige vedtaket vil bli omgjort i klageomgangen. I tillegg vil skattyter ved eventuelt medhold, kun bli tilgodesett med en betydelig lavere rente enn den forsinkelsesrenten som ilegges ved forsinket betaling fra skattyter. I tillegg til selve likviditetsbelastningen som oppstår ved at skattekravet må betales, vil kravet også påvirke selskapets regnskap med tilhørende behov for redegjørelse overfor blant annet kreditorer. 

Det er også åpenbart at en lang saksbehandlingstid og manglene kommunikasjon også svekker bevissituasjonen. Krav om tilleggsopplysninger og dokumentasjon blir vanskeligere å oppfylle dess lenger tiden går. Sist, men ikke minst må en ikke glemme den belastningen skattyter påføres gjennom en langvarig saksbehandling. Denne situasjonen forsterkes også i de aller fleste tilfelle av at skattekontoret selv som regel setter korte frister for skattyter, og det kreves ofte at skattyter både skal innhente, og fremlegge betydelig informasjon innenfor fristens utløp. Det å klage blir dermed reelt sett forbeholdt de særlig utholdende og ressurssterke. 

Hva med konsekvenser for skattemyndighetene?

Selv om det i saker som omfatter tilleggsskatt foreligger tilfeller der skatteetaten selv har konkludert med at lang saksbehandlingstid og manglende kommunikasjon har vært i strid med EMK, er det svært sjelden en opplever at lang saksbehandlingstid får konsekvenser for saken – eller etaten. En står da igjen med kritiske tilbakemeldinger fra rådgivere, politikere og også til dels innad i etaten. Dette vil selvsagt ikke i seg selv bidra til å bedre skattyternes situasjon. Det er dermed overmodent å innføre økte krav til hurtigere saksbehandling og effektive sanksjoner mot sendrektig behandling av skattesaker.