Lokalt ansatt utenlandsk arbeidskraft – forenlig med verkstedsovernskomsten?

I den såkalte verftssaken av 5. mars 2013 fastslo Høyesterett at Tariffnemndas forskrift av Verkstedsovernskomsten for skips- og verftsindustrien er forenlig med EØS-retten og kan opprettholdes fullt ut. Avgjørelsen innebærer blant annet at verkstedsoverenskomstens bestemmelser om reisetillegg skal gjelde som minimumsrettigheter for all utstasjonert (utsendt) utenlandsk arbeidskraft. Høyesterett kommer imidlertid også med en bemerkning i saken. Denne har medført at det i ettertid er stilt spørsmålstegn ved gyldigheten av ordninger innenfor verkstedsindustrien vedrørende bruk av utsendt utenlandsk arbeidskraft; ordninger som innebærer at reisetilleggsbestemmelsene ikke kommer til anvendelse på disse arbeidstakerne.

Verkstedsoverenskomstens forskrift § 3 krever atansatte som må overnatte borte fra hjemmet i forbindelse med arbeidsoppdrag skal ha et tillegg på 20 % i timelønna, det såkalte utenbystillegget. Videre har utsendt arbeidstakere rett på å få dekket utgifter til hjemreise, kost og losji, jf. forskriftens § 7. Forskriftsbestemmelsene gjelder imidlertid ikke for arbeidere som blir "inntatt på stedet", jf. forskriftens § 3.

Praksisen som har utviklet seg innenfor verkstedsindustrien, er at flere av bemanningsforetakene har etablert seg Norge. Dette dreier seg ofte om datterselskap eller avdelingskontor til verftene. Samtidig har de utenlandske arbeidstakerne blitt ansatt "lokalt" (inntatt på arbeidsstedet, jf. forskriftens § 3), noe som igjen har medført at disse ikke lenger mottar utenbystillegg eller får dekket reise, kost og losji. Dette til tross for at arbeidstakerne fortsatt er hjemmehørende i utlandet og går i turningsordninger som forutsetter at de reiser hjem til sine familier i friperiodene.

I verftssaken kommer Høyesterett med en bemerkning nettopp til praksisen med å definere de utenlandske arbeiderne som "inntatt på stedet". I avsnitt 174 i dommen uttales at: " De ankende parter har uttrykt at det er regelverket som "tvinger" foretakene til å innrette seg slik som er redegjort for. Staten og deres partshjelpere betegner for sin del situasjonen som en ren omgåelse av allmenngjøringsforskriften. Etter det som er opplyst for Høyesterett, kan det ligge nær å se det slik at de ordninger bemanningsselskapene har etablert, ikke innebærer noen annen realitet enn at de tidligere utsendte arbeidstakerne mister tilleggene sine. Det er i forlengelsen av dette at førstvoterende i Høyesterett uttaler: Jeg finner i så fall grunn til å stille spørsmål ved den rettslige holdbarheten av et slikt arrangement".

Høyesterett setter følgelig døren på gløtt i forhold til om praksisen med å ansette de utenlandske arbeiderne lokalt kan aksepteres i forhold til verkstedsovernskomsten. LO kommenterte den gang at Høyesterett med denne bemerkningen karakteriserer praksisen langt på vei som en rettslig omgåelse. Det var derfor grunn til å tro at både LO og Arbeidstilsynet fremover ville fokusere på og utfordre disse ordningene.

Ikke overraskende prøver nå LO denne bemerkningen fra Høyesterett, ved å ta ut stevning mot bedriften Brødrene Langset i Molde. LO betegner dette som en svært viktig prinsippsak.

Tvisten mellom LO og Brødrene Langset konkret dreier seg om utenlandske arbeidere som jobber for Brødrene Langset på skipsverftet Bergen Group Fosen i Trøndelag. De utenlandske arbeiderne er direkte ansatt på arbeidsstedet gjennom det lokale avdelingskontoret til Brødrene Langset AS og med arbeidskontrakter som underbygger dette. På denne måten er de utenlandske arbeiderene "inntatt på arbeidsstedet" og følgelig ikke krav på utenbystillegg eller å få dekket reise, kost og losji etter industrioverenskomstens § § 3 og 7.

LO sin klare oppfatning er at praksisen med å ansette arbeiderne direkte på stedet ikke kan karakteriseres som annet enn en ren omgåelse av industrioverenskomsten, noe de mener å finne støtte for i Høyesteretts uttalelse i Verftssaken. De mener at det ikke er riktig at arbeiderne kan regnes som "inntatt på arbeidsstedet" i henhold til forskriftens § 3. Disse arbeiderne pendler hjem til sine familier i hjemlandet i friukene sine, slik at det er dette som må betegnes som deres hjem, ikke brakkene de bor i. Videre er LO av den oppfatning at de ulike "administrasjonskontor" som er opprettet ved de ulike avdelingene ikke vil inngå under begrepene "verksted" eller "bedrift" i overenskomstens forstand. Bedriften må her likestilles med hovedkontoret til Brødrene Langset AS Molde.

NHO og Norsk industri har i sine uttalelser om saken vist til at det er inngått arbeidskontrakter som underbygger at arbeiderne er direkte ansatt på stedet og at bedriften benytter faste ansettelsesavtaler. Deres tolkning av overenskomsten tilsier da at arbeidstaker ikke er på arbeid utenfor bedrift, og overenskomstens reisebestemmelser får derfor ikke anvendelse. NHO og Norsk industri mener at avtalt arbeidssted ikke er en omgåelse av regelverket.

LO tok ut stevning for Arbeidsretten 6. mai d.å og saken vil prøves for Arbeidsretten i desember. Vi vil følge den med interesse - et utfall i tråd med LO's standpunkt vil få store konsekvenser for bransjen i vår region


Publisert

Vær oppdatert på hva som skjer innenfor forretningsjus:

Vi sender ut nyhetsbrev når det skjer noe vi mener det er verdt å få med seg.
Meld deg på vårt nyhetsbrev.

Artiklene blir også lagt ut på vår Linkedin-side og Facebook-side hvis du heller vil følge oss der.