Hvordan kan norske verft vinne offentlige kontrakter?

I lys av næringsminister Vestres annonsering av regjeringens maritime eksportstrategi, reiser det seg flere spørsmål i spenningsfeltet mellom juss og politikk.

Senest i februar i år ble rapporten «Utredning av det EØS-rettslige handlingsrommet for å stille kvalitetskrav i anskaffelser av fartøy» publisert på regjeringens nettsider, se her. Rapporten er skrevet på oppdrag fra regjeringen av Menon Economics og Arntzen de Besche, og peker på sentrale faktorer for samspillet mellom offentlig sektor og norsk verftsindustri.

Det offentlige kjøper inn for svimlende 650 milliarder kroner hvert år, og en stor andel av dette er innen maritim sektor, herunder kan nevnes forsvarsfartøy, ferger, forskingsfartøy og andre kysttjenester, samt spesialfartøy. 

Stadig flere offentlige kontrakter har likevel de siste årene gått til utenlandske verft. Skipsverftene med tilhørende leverandørindustri er svært viktige for verdiskaping og sysselsetting langs kysten, og det er derfor avgjørende at norske myndigheter bruker mulighets- og handlingsrommet innenfor konkurranse- og anskaffelsesregelverket. 

Dette gjelder konkret å i større grad bruke kriterier knyttet til standarder for utforming, utstyr, arbeidsspråk, lærlinger, helse, miljø og sikkerhet (HMS), lokalt nærvær og responstid, samt kvalitet. Som kjent, og som også nevnte rapport konkluderer med, er det et «stort handlingsrom til å vektlegge kvalitet over pris i anskaffelser av fartøy».

Pris som parameter må dermed tillegges mindre vekt. Erfaringsmessig er pris likevel fremdeles i stor grad utslagsgivende som tildelingskriterium. Sett i lys av dette er regjeringens forslag om å vekte miljø med 30 prosent ved offentlige anskaffelser, et steg i riktig retning. Forslaget om miljøvekting er sendt på høring med tre alternativer, men felles er at miljø- og klimahensyn må telle minst 30 prosent ved det offentliges kontraktstildeling. Miljøkrav og langsiktige kontrakter vil nettopp gjøre det enklere å få på plass tilstrekkelige finansieringsordninger og byggelånsgarantier, samt gode lånebetingelser.

Dersom den maritime næringen fortsatt skal være en katalysator for det grønne skiftet, er det avgjørende at vi bygger lokal kompetanse og samarbeid på tvers av tradisjonelle mønster. For det er nettopp gjennom samarbeid mellom verft, rederier, leverandørindustrien og akademia at Norge har markert seg som en sentral innovativ aktør. Gode eksempler er utvikling av lav- og nullutslippsløsninger, som hybriddrift, batterier, hydrogen, og også autonomi. 

Med dette bakteppe synes det viktigere enn noen gang at handlingsrommet i anskaffelsesregelverket brukes. Dette for å opprettholde både lokal og nasjonal konkurransekraft i et internasjonalt marked, hvor man både blir sammenlignet med lavkostland og land som synes å ha en annen holdning til å støtte egen industri.  

Innholdet i denne artikkelen er skrevet av:

Silje Bruun Teigen

LinkedIn