Åpenhetsloven og offentlige anskaffelser

Åpenhetsloven er på alles lepper, men hvordan vil den påvirke offentlige innkjøpsprosesser?

Samfunnets største kunde, er de offentlige virksomheter, og effekten av at offentlig sektor stiller krav om at varer som importeres til Norge er produsert under lovlige forhold med respekt for menneskerettigheter, er stor. 

Selv om anskaffelsesregelverket (LOA § 5) allerede gir offentlige virksomheter plikt til å ha rutiner for å fremme menneskerettigheter i sine innkjøp, blir nok ikke alltid dette gjennomført i praksis. Det er heller ingen føringer i nåværende regelverk på hvordan dette faktisk skal gjøres. Den nye åpenhetsloven, som trer i kraft 1. juli neste år, vil forenkle muligheten til å kontrollere at varene som kjøpes inn for felles midler, blir laget under lovlige arbeidsforhold i leverandørkjeden.

Hva reguleres egentlig i åpenhetsloven?

Som vi også har berørt i tidligere nyhetsbrev, er formålet med åpenhetsloven å fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold ved produksjon av varer og tjenester. Hensikten er å sikre at allmennheten får tilgang til informasjon om hvordan negative konsekvenser av nevnte rettigheter håndteres.

Åpenhetsloven gjelder alle større virksomheter som selger varer og tjenester i Norge, samt norske selskaper som selger varer og tjenester i utlandet. Loven pålegger disse å utføre aktsomhetsvurderinger knyttet til menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, publisere årlige sammendrag av disse vurderingene, samt å gi informasjon om dette til enhver som ønsker det. Med enhver menes blant annet forbrukere, journalister og organisasjoner. Rapporteringsplikten omfatter både egen virksomhet, forretningspartnere og underleverandører.

Loven definerer «større virksomheter» som virksomheter som omfattes av regnskapsloven § 1-5, eller som oppfyller to av tre følgende vilkår: Salgsinntekt på 70 millioner kroner, balansesum på 35 millioner kroner og/eller har ansatt over 50 årsverk. Selv om loven ikke omfatter mindre selskaper er det fortsatt en forventning om at også disse bør utføre slike aktsomhetsvurderinger. Det er også antydet at loven skal evalueres etter noe tid, og at det da vil være aktuelt å stille krav til mindre virksomheter.

Hvordan kan dette påvirke leverandører i offentlige anskaffelsesprosesser?

I Norge, som i en rekke andre land, brukes betydelige summer på offentlig innkjøp av varer og tjenester. Hovedvekten av produkter med hyppig bruk i norsk offentlig sektor er produsert i lavkostland. Det kan dermed være risiko for kritikkverdige arbeidsforhold, slik som barnearbeid og moderne slaveri i statens innkjøp.

Leverandører som deltar i konkurranser om offentlige kontrakter, bør derfor allerede nå implementere og/eller gjøre justeringer i sine systemer for å sikre ivaretakelse av menneskerettighetene og arbeidstakernes forhold. Mange virksomheter må trolig også tilpasse sine styringsdokumenter, rutiner og kontrakter for å sikre etterlevelse av åpenhetsloven.

Dette fordi åpenhetsloven vil være bestemmende for hvilke etiske standarder oppdragsgivere setter. Det er langt lettere for oppdragsgivere å kunne henvise til en lovbestemt standard i stedet for å utforme egne krav. Dette innebærer igjen at selskaper som i utgangspunktet ikke er omfattet av loven må følge den, dersom de inngår kontrakter med det offentlige.

I tillegg kan kritikkverdige forhold som avdekkes som følge av rapporteringskravene føre til at leverandøren blir avvist fra anskaffelseskonkurranser. Anskaffelsesregelverket (FOA § 24-3) gir oppdragsgiver rett til å avvise leverandører som ikke etterlever lovregulerte bestemmelser tilknyttet miljø, arbeidsforhold og sosiale forhold. 

Basert på dette, er det viktig for leverandører til det offentlige å allerede nå tilpasse seg kravene i åpenhetsloven, for å skaffe seg tilstrekkelig oversikt over leverandørkjeden, slik at krav til menneskerettighetene og anstendig arbeid ivaretas. 

Innholdet i denne artikkelen er skrevet av:

Silje Bruun Teigen

LinkedIn