Transaksjonsserien - indikativt budgivning og intensjonsavtale

Vårt forrige nyhetsbrev handlet om foreløpig verdsettelse i en transaksjonsprosess. I forlengelsen av dette vil kjøper typisk følge opp med et indikativt bud på målselskapet. Dette gir selger en første indikasjon på hva kjøper er villig til å betale, og hvilke forutsetninger som legges til grunn for å gjennomføre transaksjonen. Det er viktig at selger merker seg disse forutsetningene, da de også kan brukes av kjøper som en «exit» fra prosessen på et senere tidspunkt.

Dersom partene velger å gå videre, er det vanlig å inngå en intensjonsavtale før man bruker mer tid og ressurser. Formålet er å avklare nok til å skape fremdrift og forutsigbarhet. Samtidig etablerer man rammene for prosessen og avtaleverket. Dette gir et godt utgangspunkt for arbeidet videre mot en mulig aksjekjøpsavtale. På dette stadiet vil det ofte være en avveining mellom kjøpers ønske om eksklusivitet og fleksibilitet, og selgers ønske om forutsigbarhet fremover.

En intensjonsavtale er som regel ikke bindende, men dette avhenger av hvordan den er utformet. Det er derfor viktig å være bevisst på hvilke deler som skal være bindende, og hvilke som kun er veiledende. Eventuelle bindinger og konsekvenser bør formuleres tydelig. Forhandlingene vil i stor grad bygge på det som står i intensjonsavtalen. Selv om ikke alt er juridisk bindende, kan det i praksis være vanskelig å gå bort fra retningslinjer partene allerede er enige om.

Avtalene kan struktureres på ulike måter, men man følger normalt to hovedtyper: Letter of Intent (LoI) eller Term Sheet.

En LoI er gjerne mer utfyllende og ligner en «vanlig» avtale, mens et Term Sheet er en kortere, punktvis oversikt over forutsetninger og rammer. Hva man velger, avhenger av partenes behov og preferanser. Uansett bør valget være bevisst. Et Term Sheet kan være enkelt og praktisk, men fordi det er mer kortfattet, kan det også øke risikoen for misforståelser sammenlignet med en LoI. Samtidig følger begge formater som regel en etablert markedsstandard. Et praktisk eksempel er eiendomstransaksjoner, hvor standardiserte avtaler reduserer behovet for avklaringer.

Noen forhold bør alltid være med: eksklusivitetsperiode, beregning av kjøpesum – inkludert prinsipper for overgangen fra EV til endelig vederlag – oppgjørsmekanismer, vederlagsstruktur og partenes viktigste forutsetninger for gjennomføring. Det er også vanlig å angi at selger skal gi markedsmessige garantier. Dersom en av partene er klar over særskilte forhold allerede i startfasen, bør dette også tas med. I tillegg kommer standardbestemmelser om konfidensialitet, tvisteløsning mv.

Videre bør intensjonsavtalen inneholde en tentativ fremdriftsplan og beskrive due diligence – herunder hvilken informasjon som skal deles og hvordan. Det bør også fremgå hvem som utarbeider første utkast til aksjekjøpsavtale, samt aktuelle tidsfrister. I tillegg bør man avtale en «stoppdato» (long stop date), som gir begge parter en ryddig mulighet til å avslutte forhandlingene dersom prosessen trekker ut. Denne datoen sammenfaller ofte med eksklusivitetsperioden.

Intensjonsavtalen markerer overgangen fra verdsettelsesdiskusjon til arbeid mot gjennomføring, og bør utformes slik at den gir forutsigbarhet om pris, prosess og risiko.