Transaksjonsserien - Due diligence

Begrepet due diligence brukes som en samlebetegnelse for undersøkelsene kjøpersiden gjennomfører av målselskapet i forbindelse med en transaksjon. Formålet er å etablere et godt beslutningsgrunnlag og avdekke forhold som kan påvirke selskapets verdsettelse og drift, eller som kan utgjøre en fremtidig risiko.

En due diligence deles gjerne inn i områder som juridisk, finansiell, ESG-relatert, teknisk og kommersiell selskapsgjennomgang. Omfanget av undersøkelsene – og relevansen av de ulike områdene – vil variere ut fra hvilket selskap det er snakk om, bransje, størrelse mv. Dette påvirker også hvilke rådgivere som bistår i arbeidet. I praksis fastsettes et nærmere definert omfang («scope») for undersøkelsene basert på hva som anses relevant for den konkrete transaksjonen.

Eksempelvis kan en industribedrift som benytter kjemikalier i produksjonen gjerne aktualisere særlige miljøundersøkelser, mens dersom det er snakk om et fiskebåtrederi vil fartøy, kvoter og tillatelser stå sentralt. I andre tilfeller kan tekniske undersøkelser av en eiendom være avgjørende, eller kommersielle vurderinger knyttet til selskapets kunde- og leverandørside.

På bakgrunn av «scopet» utarbeider kjøper normalt en spørsmålsliste («request list») som angir hvilken informasjon kjøper ønsker tilgang til. Disse listene er ofte omfattende, hvor deler av formålet er at selger skal bekrefte at enkelte av punktene ikke er aktuelle for selskapet. Selger oppfordres også til å fremlegge informasjon av betydning for målselskapet eller transaksjonen, selv om den ikke er spesifikt etterspurt i spørsmålslisten. Selv om selgersiden kan frykte at enkelte opplysninger virker prisdempende, vil en transparent prosess normalt være den beste langsiktige løsningen. Åpenhet fra begge parter bidrar til å redusere risikoen for tvister og uenighet på et senere tidspunkt. Det er også et poeng at kjøper normalt ikke kan påberope seg forhold som burde vært avdekket etter en gjennomgang av DD-dokumentasjonen. DD-gjennomgangen bidrar på denne måten også til å oppfylle selgers opplysningsplikt.

Innsamlingen av informasjon gjennomføres i all hovedsak av målselskapet selv. Deretter er det rådgivernes oppgave – ofte sammen med kjøperens representanter – å gjennomgå dokumentasjonen og foreta nødvendige avklaringer. Forhold som identifiseres gjennom due diligence-prosessen håndteres deretter i avtaleverket, eksempelvis gjennom prismekanismer, betingelser, garantier, ansvarsbegrensninger eller skadesløsholdelser. Dette fordi kjøper, som nevnt over, normalt ikke kan påberope seg forhold han burde vært kjent med, dersom det ikke er spesifikt regulert i avtaleverket.

I dag gjennomføres due diligence normalt gjennom såkalte virtuelle datarom («Virtual Data Rooms» eller «VDR»), hvor dokumentasjon og informasjon gjøres digitalt tilgjengelig for kjøper og rådgivere. Tilgangen til informasjon i datarommet tilpasses ut fra hvilke kjøpere som har meldt interesse. En aktuell kjøper kan eksempelvis være en konkurrent som ikke bør få tilgang til sensitiv informasjon på et tidlig stadium i prosessen. I slike tilfeller benyttes ofte såkalte «clean rooms», hvor hele eller deler av informasjonen begrenses til at det kun er kjøpers rådgivere som får tilgang, og hvor det legges føringer på hva som kan videreformidles til kjøperen.

Ved strukturerte salgsprosesser kan det være aktuelt at selger gjennomfører egne forberedende undersøkelser før salgsprosessen starter (såkalt «Vendor Due Diligence» eller «VDD»). Hensikten er å identifisere og håndtere problemområder på forhånd, og dermed forberede selskapet bedre for en transaksjon.

Som gjennomgangen viser, fungerer due diligence ikke bare som en kontrollmekanisme for å redusere transaksjonsrisiko. Due diligence kan også være et viktig strategisk verktøy i forberedelsen til transaksjonsprosessen. En grundig og godt strukturert gjennomgang vil ofte bidra til mer effektive forhandlinger, bedre risikoforståelse og større forutsigbarhet for begge parter.