Tre forføyninger; to motsatte konklusjoner; én og samme tingrett

En anskaffelsessak om pasientreiser i Østfold og Vestby har utviklet seg til en prosessuell tumult som illustrerer hvilke konsekvenser uklare kvalifikasjonskrav og strategiske prosessuelle valg kan få i offentlige innkjøp.

Sykehusinnkjøp utlyste i 2024 en konkurranse om kjøp av pasientreiser på vei for Østfold og Vestby, med estimert samlet verdi på 500 millioner kroner fordelt på elleve delkontrakter. Én av disse delkontraktene har siden den opprinnelige tildelingen gjennomgått en særdeles uvanlig rettslig prosess.

Forløpet startet da Sykehusinnkjøp tildelte kontrakten til Taxi3. Konkurrenten Moss Taxi reagerte umiddelbart og begjærte midlertidig forføyning. Søndre Østfold tingrett ga Moss Taxi medhold og konkluderte med at Taxi3 skulle vært avvist fra konkurransen. Sykehusinnkjøp anket ikke kjennelsen og aksepterte resultatet ved å omgjøre tildelingen til Moss Taxi.

Saken var imidlertid langt fra over. Forrige vinner, Taxi3, begjærte nå midlertidig forføyning mot den nye tildelingen. Søndre Østfold tingrett behandlet dermed saken på ny, med i hovedsak samme bevismateriale og samme rettslige problemstilling som i første runde. Denne gangen kom tingretten til motsatt resultat og konkluderte med at Taxi3 ikke skulle vært avvist. Kontrakten ble dermed tilbakeført til Taxi3. Sykehusinnkjøp valgte nå en annen strategi og anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten forkastet imidlertid anken og opprettholdt tingrettens andre avgjørelse. I realiteten innebar dette at tingrettens første konklusjon ble ansett som feil.

Sykehusinnkjøp har valgt å rette seg etter lagmannsrettens avgjørelse og ikke anke videre til Høyesterett. Moss Taxi har derimot ikke gitt opp kampen. Nylig mottok Sykehuset Østfold den tredje begjæringen om midlertidig forføyning i samme sak; noe som reiser en rekke juridiske nøtter for de involverte.

Det grunnleggende spørsmålet dreier seg om hvorvidt taxiselskapene oppfyller kvalifikasjonskravene i anskaffelsesregelverket, nærmere bestemt minstekravene til kapasitet og erfaring som ble stilt i konkurransegrunnlaget. Moss Taxi har imidlertid også reist et prinsipielt rettskraftspørsmål, og argumenterer for at en kontrakt med Taxi3 vil være ulovlig fordi den strider mot den første forføyningskjennelsen fra tingretten; en kjennelse Sykehusinnkjøp aldri anket, men eksplisitt valgte å akseptere. Problemstillingen er dermed om man kan inngå en avtale som strider mot en tidligere forføyning, selv når en senere kjennelse fra samme domstol, stadfestet av lagmannsretten, konkluderer med noe annet.

At to forføyningssaker i samme tingrett med bare tre måneders mellomrom har behandlet de samme avvisningsspørsmålene, er historisk. At den samme tingretten kommer til ulike svar, er bekymringsverdig. Saken illustrerer likevel flere viktige læringspunkter for offentlige anskaffelser.

For det første: Betydningen av presise og klare kvalifikasjonskrav i konkurransegrunnlaget. Når samme domstol kan komme til motstridende konklusjoner ut fra samme konkurransegrunnlag, tyder det på at kravene var uklare eller vanskelige å anvende i praksis.

For det andre: Saken er et kroneksempel på hvordan valg av ankestrategi kan få vidtrekkende konsekvenser. Sykehusinnkjøps beslutning om ikke å anke den første tingrettskjennelsen har nå skapt et komplisert rettskraftspørsmål som reises i den tredje forføyningsrunden.

For det tredje: Saken reiser spørsmål ved hvorvidt forføyningsinstituttet fungerer etter hensikten når det begjæres tre forføyninger i samme anskaffelsessak, eller om det har blitt et strategisk verktøy for å forsinke kontraktsinngåelse.

Den tredje forføyningssaken skal nå behandles i Søndre Østfold tingrett. Det gjenstår å se hvilken konklusjon tingretten kommer til denne gangen. Uansett utfall er det grunn til å tro at saken kan ende i nye ankerunder, og det endelige utfallet synes langt fra avklart.