Ansvarsregulering i leverandørkontakter

En klar ansvarsregulering i leverandørkontrakter kan skape forutberegnelighet og være et effektivt virkemiddel for å redusere selskapets ansvarseksponering. Det kan også bidra til å hindre unødvendige konflikter i kontraktsforholdet.

Når det er snakk om begrensninger av ansvar i norsk kontraktsrett brukes ofte to begreper ansvarsbegrensning og ansvarsfraskrivelse. Mens ansvarsfraskrivelse er en klausul i kontrakten hvor en part på forhånd frigjør seg fra et eventuelt erstatningsansvar, omhandler ansvarsbegrensning ikke en endring av ansvarets inntreden, men begrenser ansvarets omfang. Det sentrale er imidlertid at retten til erstatning utelukkes eller begrenses i kontrakten mellom leverandøren og kjøperen i forhold til det som ellers gjelder.

Standard leverandørkontrakter som Orgalime S2012 (heretter «Orgalime») og NL17 har flere klausuler som regulerer ansvaret i kontrakten, herunder; konvensjonalbot ved forsinket levering, mangelsansvar, produktansvar, og en generell ansvarsbegrensning for konsekvenstap.

Selv om ansvarsreguleringene i NL17 og Orgalime er et godt utgangspunkt er disse stadig oppe til forhandlinger og må tilpasses de enkelte tilfellene. Et særlig aktuelt eksempel er når produktet er en underleveranse hvor kjøper skal sikre at betingelsene samsvarer med betingelsene kjøper har med sluttkunden (back-to-back), og når partene ellers er uenige i plasseringen av ansvaret. 

For å øke forutberegnelighet mellom partene i leverandørkontraker, har også blitt mer vanlig å avtale ytterligere ansvarsreguleringer i leverandørkontraken utover det som fremkommer i Orgalime og NL17. Dette kan være utvidet produktansvar (eks. ansvar for forurensing), ansvar for krenkelse av immaterielle rettigheter (ikke regulert i Orgalime), ansvar i tilfelle lovbrudd og ansvar for eget personell og utstyr. Regulering av ansvaret for leverandørens eget personell og utstyr blir spesielt aktuelt dersom leverandøren skal levere og installere/montere produktet hos kjøper. Leverandøren vil da ha utplassert ansatte og utstyr hos kjøperen. For å redusere ansvarseksponeringen til den enkelte parten avtales det normalt at de tar ansvar for sine ansatte og eiendeler (knock-for-knock). En slik regulering samsvarer ofte bra om forsikringsordningene til partene.

Vår anbefaling er å ha et aktivt forhold til ansvarseksponeringen selskapet tar på seg i kontrakter. Dette for å sikre at selskapet ikke påtar seg et for stort ansvar, og at de har gode og tilpassede forsikringsordninger på plass.

Innholdet i denne artikkelen er skrevet av:

Fredrik Astad Sve

LinkedIn