Viktigheten av et riktig faktum

Etter forvaltningslovens regler skal forvaltingsorganet påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes. I skattesaker har ikke skattemyndighetene en tilsvarende utredningsplikt og det vil dermed i det vesentlige være skattyter selv som må besørge at skattemyndighetene legger riktig faktum til grunn. I sin snevre form er dette mulig å forstå. Spørsmålet er imidlertid hvor langt skattemyndighetene kan tillate seg å anta et faktum som de selv ikke kan dokumentere og som skatteyter ikke vil være i stand til å motbevise gjennom formell dokumentasjon.

Det starter ofte med bokettersyn

Ved bokettersyn skal skattekontoret avklare hvorvidt den skattemessige håndteringen er riktig. Det kan da blant annet "dukke opp" spørsmål knyttet til skattemessig allokering, inntektsføring av kontrakter og transaksjoner mellom selskapet og dets aksjonærer. Særlig i sistnevnte saker ser vi at skattekontoret kan være forutinntatt og tillegge selskapet og aksjonærene intensjoner som de aldri har vært i nærheten av å ha. Mange skattytere har stor tillit til at en " forklaring" vil være tilstrekkelig, og at en ved å presisere og oppklare det en oppfatter som rene misforståelser, kan fortsette en god og konstruktiv dialog frem mot et riktig faktum. Slik er det ofte dessverre ikke.

Selskap som investerer i driftsmidler som kan benyttes privat er særlig utsatt

I kjølvannet av den såkalte "Storhaugen Invest dommen" har en rekke selskap og aksjonærer fått endret ligningen sin som følge av at skattekontoret legger til grunn at formålet med selskapets anskaffelse av båter, hytter, boliger utelukkende har vært å dekke aksjonærens private behov. Saksbehandlernes iver etter å omklassifisere denne type investeringer, går etter vår oppfatning ofte for langt – og langt lenger enn gjeldende rettspraksis skulle tilsi. Selv om eiendelen også benyttes privat, kan dette ikke automatisk lede til at privat bruk blir hovedformålet når den skattemessige behandlingen skal avgjøres. Her som alltid må forholdet underlegges en konkret vurdering. Dersom eiendelen rent faktisk benyttes til inntektsgivende aktivitet i virksomheten og aksjonæren betaler markedsmessig leie, burde dette være et godt grunnlag for i det minste en objektiv vurdering fra skattemyndighetenes side.

Situasjonen er imidlertid ofte at skattekontoret relativt raskt bestemmer seg for et faktum, og konkluderer med bakgrunn i dette. Bevisbyrden blir da veltet over på skattyter. Gründere hylles ofte for å ha tatt stor risiko i en innledende fase av et prosjekt. Ofte har den gode idéen være retningsgivende mer enn formaliteter, kalkyler og budsjetter. Fraværet av dette vil imidlertid skattekontoret ofte mene underbygger at formålet med ervervet utelukkende har vært privat bruk. Dette selv om for eksempel banker har innvilget finansiering.  

Også den juridiske vurderingen svikter

Skattekontorets tilnærming til faktum smitter ofte over på den juridiske vurderingen, slik at denne blir mer preget av ubegrunnede slutninger enn balanserte vurderinger. I saker der vurderingstemaet er om det foreligger næring eller ikke, kan vi oppleve at skattekontoret allerede etter to års drift konkluderer med at virksomheten ikke er "liv laga". Tilsvarende opplever vi at skattekontoret uten tilstrekkelig begrunnelse slår fast at det er interessefellesskap mellom selskapet og aksjonær som ligger til grunn for investeringen. Generelt, og særlig i tilfeller der det er snakk om en minoritetsaksjonær burde man kunne forvente at skattekontoret foretar en vurdering av hvilken betydning interessefellesskapet eventuelt har for saken.

Svært kostnadskrevende prosesser

Heldigvis opplever en at de mest opplagte sakene kommer på rett spor nå den løftes opp på et riktig kompetansenivå i skatteetaten. Likevel mener vi den offensive tilnærmingen som vi ofte ser er et stor problem både for skattyternes rettssikkerhet og skatteetatens troverdighet. Begge "parter" har et felles utgangspunkt om at den skattemessige behandlingen skal være riktig. At dette forutsetter en lojal opptreden fra skattyterne er selvsagt. Like selvsagt bør det imidlertid være at skattekontoret ikke er forutinntatt. Hvis ikke vil skattyter kunne settes i en umulig situasjon med tanke på å skulle etterkomme skattekontorets dokumentasjonskrav på forhold flere år tilbake i tid. Skattyterne står da overfor et valg om å kaste inn håndkleet, betale skatten og bli desillusjonert – eller å kjøre en kostbar kamp mot skattemyndighetene i retten. Selv om en vurderer det som sannsynlig å vinne frem i en prosess, velger mange å avstå fra dette. Vurderingen er da at det koster for mye penger og ressurser. Konsekvensen av dette blir at skattekontoret har fått en ny sak som de kan benytte til å utvikle ligningspraksis – som ofte går betydelig lenger enn alminnelige rettskilder skulle tilsi. Skattyterne kan i verste fall sitte igjen med en knust gründerdrøm og en betydelig regning. Dette burde ikke være i noens interesse.  

Publisert

Vær oppdatert på hva som skjer innenfor forretningsjus:

Vi sender ut nyhetsbrev når det skjer noe vi mener det er verdt å få med seg.
Meld deg på vårt nyhetsbrev.

Artiklene blir også lagt ut på vår Linkedin-side og Facebook-side hvis du heller vil følge oss der.