Eiendomsskatt på verk og bruk er vedtatt avviklet – langsomt…

Den 19. desember 2017 vedtok stortinget å avvikle eiendomsskatt på verk og bruk fra 1. januar 2019. Det vil si de vedtok å starte avviklingen, idet kommuner som til og med 2018 allerede har utskrevet slik eiendomsskatt, kan fortsette å innkreve denne i en nedtrappingsperiode på 6 år. Selv om en kan ha forståelse for kommunenes behov for å innordne seg de nye reglene, må det kunne stilles spørsmål ved den faktiske effekten av en slik langvarig nedtrapping.

Hva går endringen ut på? 

Endringen innebærer at underkategorien verk og bruk fjernes. Dette innebærer at anlegg som er å anse som verk og bruk skal følge reglene som gjelder for næringseiendom generelt. Endringen innebærer videre at “produksjonsutstyr og –installasjoner” som ikke tjener bygningen / den faste næringseiendommen skal holdes utenfor eiendomsskattegrunnlaget. Maskiner som tjener den faste eiendommen er maskiner som er nødvendige for at bygningene skal fungere som sådan, det vil si uten hensyn til den konkrete produksjonen, typisk belysning, ventilasjon, sanitæranlegg og heiser.

Overgangsregel i seks år 

For at kommunene skal få tilpasse seg lavere inntekter fra eiendomsskatt, skal de nye reglene fases inn over seks år. Overgangsregelen innebærer at kommunene i overgangsperioden (2019-2024) i tillegg til å skrive ut eiendomsskatt på grunnlaget fastsatt etter de nye reglene, kan fortsette å skrive ut eiendomsskatt på den delen av skattegrunnlaget som skal utgå, men med en stadig mindre andel av dette grunnlaget. Dette innebærer at dersom det i 2018 blir skrevet ut eiendomsskatt på et verk og bruk – etter gjeldende regler - hvor verdien av produksjonsutstyret verdsettes til 20 mill. kroner, vil kommunen i 2019 kunne skrive ut eiendomsskatt på det samme utstyret basert på en andel på seks syvdeler av grunnlaget, det vil si i overkant av 17 mill. kroner.

Endringen som langt på vei innebærer at det bare er grunneiendom og bygninger som kan ilegges eiendomsskatt, vil unektelig –på sikt - innebære en ikke ubetydelig skattelette for flere industribedrifter. På den måten vil endringen også fremme investeringer i produksjonsrelatert virksomhet – herunder datasentraler. Det er imidlertid et betimelig spørsmål om den politiske dragkampen denne gangen har gått for langt. Tatt i betraktning at det samlede provenytapet er estimert til “kun” kr 800 mill fremstår en overgangsperiode på seks år lite hensiktsmessig. Hensynet til kommunenes mulighet for å tilpasse seg inntektstapet har helt klart veid uforholdsmessig tungt. Spørsmålet vil også være hvordan provenytapet ville sett ut dersom en justerte for de administrative kostnadene ved å håndtere overgangsregelen de neste seks årene.

Hva er dagens situasjon? 

I 2018 står kommunene fritt til å utskrive eiendomsskatt på verk og bruk etter de gjeldende regler. Det må være lov å forutsette at de fleste kommuner vil avholde seg fra å innføre eiendomsskatt på produksjonsmaskiner med virkning fra 2018. En langvarig overgangsregel i kombinasjon med en slunken kommunekasse kan imidlertid friste kommunene til det motsatte. Dette vil særlig gjelde dersom en slik prosess allerede er påbegynt. Kommuner som skulle falle for denne fristelsen – og de som eventuelt blir pålagt slik skatt – bør imidlertid være oppmerksom på at Eidsivating Lagmannsrett i august i fjor konkluderte med at produksjonsutstyr i form av maskiner og anlegg som var i et fabrikkbygg ikke skulle medregnes i eiendomsskattegrunnlaget.

Lagmannsretten fremhevet at i vurderingen av om produksjonsmaskiner skal inngå siktes det ikke til “den rent fysiske eller tekniske samhørigheten mellom maskiner og anlegg, men til den forretningsmessige eller økonomiske forbindelse”: Et sentralt tema i vurderingen var også hvorvidt “maskiner og anlegg ikke [kan] skilles fra hverandre uten uforholdsmessige økonomiske ofre”. I den aktuelle saken var kostanden med å flytte maskinene – som hadde et eiendomsskattegrunnlag på ca 7,7 mill - anslått å være mellom kr 600 000 og kr 1 000 000. Dette mente Lagmannsretten ikke var å anse som et “uforholdsmessig økonomisk offer” ved en virksomhet av dette omfang.

Det ble videre fremhevet at den aktuelle eiendommen var et relativt standardisert industribygg. Lagmannsretten la også vekt på muligheten for annen økonomisk utnyttelse av bygningene. Lagmannsretten konkluderte med at det her skulle legges til grunn en objektiv vurdering ut fra en normal økonomisk utnyttelsesmulighet for denne type bygninger. Begrenset utnyttelsesgrad som følge av eiendommens beliggenhet og konkret eiendomsmarked kunne dermed ikke vektlegges.

Dommen er et steg i riktig retning i forhold til fortolkning av gjeldende regler. Selv om dommen - med bakgrunn i den vedtatte regelendringen må forventes å få begrenset betydning, er den likevel verdt å ta med seg i eventuelle klagesaker. 

Innholdet i denne artikkelen er skrevet av:

Ingvild Vartdal

LinkedIn